Den som venter …

Så kom dagen – endelig! Jeg kan ikke si annet enn hva jeg har sagt igjen og igjen – gi ALDRI opp. Det som har hendt her i dag er så pitte lite – og samtidig så uendelig stort. Og jeg vet at dere andre pårørende og slagrammede der ute forstår.

Dere som har fulgt oss gjennom de siste 3,5 årene vet at det har vært en kamp å få på plass gode rehabiliteringstilbud for mannen min som fikk en stor hjerneblødning bare 51 år gammel. Vi har vært mye heldigere enn mange andre og fått mye på plass – med unntak av en ting: Ergoterapi. Dette har vært en kamp fra dag én.

Så lenge Vidar var på rehabilitering i spesialisthelsetjenesten så var tilbudet fantastisk. Vi kan ikke få fullrost de menneskene som møtte oss de første 7 månedene mens Vidar fremdeles var innlagt og på andre rehabiliterings team han har møtt i årene etterpå. Der har vi et team som jobber bredspektret og målrettet hver eneste dag. Men når Vidar er under kommunes tjenester er saken en annen. Logoped var totalt fraværende de første 9 mnd – til tross for at det fantes ledige plasser i nabokommunen – og Ergoterapi ble en 5 ukers kortlek uten særlig innhold eller fremgang det første året. I dag vet jeg at dette skyldtes det mennesket vi møtte den gangen – for vi har møtt mange fantastiske ergoterapeuter deretter. Likevel må jeg si at det er urovekkende når ergoterapi tilbud avsluttes midt i kurstiden når kommunen plutselig går tom for penger. For i mitt hode så er sterk innsats på ergoterapi det samme som mindre kommunal innsats senere – og DET må jo være det mest økonomiske for kommunene på lang sikt. Og ikke minst den eneste fornuftige etiske forankringen man kan ha som tilbyder av tjenester for mennesker i nød. Fokus på hjelp til selvhjelp og ikke pleie som permanent nødløsning. MEN … det er et helt annet blogginnlegg. Eller må jeg si at Vidar HAR ergoterapi i dag.

Jeg som pårørende var veldig pågående i forhold til at ergoterapien måtte på plass. Det var vanskelig å sitte med så mye kunnskap selv og se at “the window of opportunity” lukket seg mer og mer i Vidars hjerne for hver dag han ikke fikk denne rehabiliteringen. Høyre arm og kognisjon MÅTTE jobbes med – og jeg måtte finne løsninger selv når det ikke fantes noe tilbud til ham. Så da ble Ergoboksen til … og med den en evig venting på at den skulle bli tiltrekkende og interessant for han som burde bruke innholdet i boksen. DET var nemlig letter sagt enn gjort.

Lukk øynene og fortell meg hva du finner … dette er noe av det vanskeligste – å gjenkjenne hva fingrene føler.

 

Det behøver ikke være dyrt … TGR er vår favoritt Ergobutikk.

Selv har jeg vært i konstant letemodus siden Vidar ble rammet av hjerneslaget – HVA kan være til nytte og fremgang for ham. Vi har forsøkt det meste og alt havnet i ergoboksen. MEN, jeg fikk ham ikke til å ville bruke de tingene som jeg kjøpte til ham. Om vi tar ut en ting så ser han på det et par minutter og så blir det bordpynt. Der ligger det og skriker til meg om alt jeg burde får ham til å gjøre – mens det for ham er totalt usynlig og motivasjonsløst. Frustrerende.

I perioder har flere av ergoteraputene som har jobbet med Vidar brukt boksen og innholdet – og de har suplert innholdet for oss også. MEN … Vidar bruker den fremdeles ikke på eget initiativ. I høst ble ergoterapien avsluttet på dagen da kommunen gikk tom for penger og vi antok egentlig at nå var det stopp. Men så kom det en telefon her i slutten av januar og vips så hadde Vidar fått ny ergoterapeut.

Allerede etter andre gang kom Vidar hjem og fortalte at han hadde fått i hjemmelekse at han skulle titte i ergoboksen. Noe som ikke hendte – og jeg må innrømme at jeg ikke har hatt så store forhåpninger om at han ville huske det heller.

Men så kom dagen – Vidar reiser seg fra sofaen, går ut i gangen – og kommer inn i stua med: ERGOBOKSEN! Deretter gikk han selv gjennom innholdet, ting for ting – bare fordi han hadde lyst. Prøvde, testet, diskuterte og mente både positivt og negativt. Så fantastisk! Mye hadde han “aldri” sett før – selv om jeg vet at vi både har kjøpt det, brukt det – og til og med har noe lagt under juletreet. Men nå var motivasjonen der og ergoboksen ligger under salongbordet hvor det er lett tilgjengelig. I den ligger oppgaver for hodet og for hånden i form av spill, aktivitetsbøker, hukommelseskort og forskjellige håndtreningsduppeditter.

Alt måtte testes og det var ikke like lett – nå håper jeg bare at det ikke blir så lenge til neste gang.

Ahhh … mitt pårørendehjerte dunkettidunker av ren glede! Gi aldri opp – himmel og hav så gøy det er når det plutselig skjer noe!

Ha en flott pårørendeuke alle sammen <3

 

Sjekk gjerne ut vår facebook side ved å klikke HER – og følg oss gjerne!

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg