En gylden mulighet …

Éna – dio – tría …

Det er helt surrealistisk … at hele verden plutselig har blitt så farlig. Vi er en av de husstandene hvor viruset kan gjøre alvorlig skade – og vi har grunn til å være engstelige for det som kan finnes utenfor døren. Men vi er heldige tross alt – for vi MÅ ikke ut. Jeg har blitt pålagt hjemmekontor og alt av rehabilitering for Vidar har stoppet opp. (Min slagrammede, hjertesyke, nyresyke og diabetiker ektemann … phju … den listen blir bare lenger og lenger.)

Men så var det dette med å TA det da. Skal vi bare ha det fælt og være redde? Nei, det gidder i affla ikke jeg. Vi får bare brette opp ermene og gjøre det beste ut av det. Jeg har mer enn nok å holde på med om jeg vil, men for Vidar er det litt verre. Lese, skrive, gå, fikle med ting – alt dette har han nesten helt har sluttet med. Livet består i hovedsak av mat, hygiene, rehabilitering og tv for Vidar. Det hender at han tar en telefon, men da har som regel jeg trykket på i bakgrunnen ganske lenge for å få ham igang. Det ER vanskelig fremdeles – selv om afasien ikke lenger er så synlig i hverdagen. Språk og ansvar for samtalen er skummelt for Vidar.

Dette betyr i praksis at nå må jeg legge de små grå i bløt for å opprettholde surt ervervet fysikk og kognisjon oppe. Vidar selv mistet i hjerneslaget igangsetter funksjonen – og starter lite aktivitet på egen hånd. Viljen er der – men han må ha hjelp for å komme igang. Noe vi stadig vekk ler litt av – for han ser det selv og har heldigvis galgenhumoren i behold. Som når tven slutter å virke og han sitter i 8 timer og ser ut vinduet fordi han ikke kom på at han kunne gå en tur, brette klær, ta en telefon – eller bruke nettbrettet med facebook, netflix og viaplay, som ligger på bordet foran ham. Heldigvis blir også denne evnen bedre etterhvert.

Men så kom altså Corona og vi skal fremdeles fylle dagene med aktiviteter. For Vidars trening og rehabilitering må opprettholdes – ellers er både han og jeg ganske hjelpeløse om noen måneder. Trening er ferskvare og Vidars muskelmasse forvitrer like raskt som torskelever i sola. Vi er ennå litt paralyserte og i tenkeboksen, men noe må gjøres og det fort. Det er jeg som må være logoped, ergoterapeut og fysioterapeut så lenge Corona frykten henger over oss. Foreløpig er alt stengt så vi må finne nye løsninger selv. Men vi har tatt initiativ når det kommer til logopeden og bedt om å få timer pr skype – nå krysser jeg fingrene for at det lar seg gjøre.

Når det kommer til det fysiske så bor vi heldigvis i blokk og har tilgang til et massivt parkeringshus. Vi kan gå innendørs OG ha trappeløp så ofte og så langt som vi vil. Jeg tok sats og gikk opp løypa – og må bare innrømme at etter to etasjer opp trappen så forsto jeg at trappeløp = “gå sakte oppover mens du hiver etter pusten løp”. Et par mnd på sofaen med beinbrudd og påfølgende giktanfall har satt sine spor og kondisen er bøtta bånn. 7 etasjer senere ramlet jeg inn døra her hjemme og mer hikstet enn smilte at DETTE blir bra. Men pytt … nå gleder jeg meg til å se at også jeg blir sterkere. Når smittefaren er over har jeg planer om å ha sterke bein, tøffere lunger og kanskje til og med ei litt mindre og litt mer spretten rumpe. Med plasthansker på så føler jeg meg trygg nok i trappeoppgangen – og jeg møter ikke en sjel. Her velger de fleste fremdeles å ta heisen.

Tésera – pénde – éxi.

Men så må jo hodet ha noe å bryne seg på også. Selv får jeg litt å bryne meg på gjennom jobben, men jeg må få Vidar med på noe også.Vi kan uansett ikke bare sitter her og se på tv og springe trapper de neste månedene. Så da kom ideen om at NÅ var det på tide å gjøre noe skikkelig vanskelig. Både jeg og Vidar behøver noe å bryne oss på og jeg vet at jeg satser langt over hans evner akkurat nå – men intet våger intet vinner.

Når verden plutselig er vanskelig, rar – ja helt gresk og uforståelig – så får man vel bare lære seg gresk da  … eller? Og med det så da var vi i gang. Gårsdagens leksjon ble tallene 0 – 10. Og som med trappeløpet .. dette gjør litt vondt … man blir litt andpusten og hjernen svir litt. MEN så gøy det skal bli!! Selv har jeg hatt lyst til å lære meg gresk i mange år – grekofil som jeg er. Det skal bli gøy å kunne si mer en skål, takk og godnatt neste gang vi reiser sørover. Vi drar den ikke lenger enn at vi bruker YouTube og en lommeparlør. Men verden er jo full av muligheter – også fra sofakroken.

Eptá – okto – enéa – déka!

 

Ta vare på dere selv – vis kjærleik – ta en telefon – åpne YouTube og gå en tur langs kysten av Cornwall eller ta en virtuell reise over Skottland eller et shoppingsenter i Las Vegas – lær noe nytt – drikk vin med ei venninne pr messenger eller les den boka som har støvet ned i ei bokhylle. Jeg ønsker dere alle gode Coronadager fremover – tross alt!

Og du … mest av alt: ta i mot denne gyldne muligheten til å endelig få tid til å la skuldrene senke seg <3

 

 

 

Titt gjerne innom bloggens facebook side HER – der finner du mer materiale. Følg oss gjerne!

2 kommentarer
    1. Godt jobba Ann- Solfrid. Dette er en situasjon som er vanskelig å tenke seg hva betyr for slike som Vidar. Her lever vi isolert,trener på stuegulvet,strikker og leser. Og følger med på de stadig endrede tiltak fra myndighetene.

      1. Takk Toril. Her er det dugnad for alle penga – bare å klare seg selv så godt man kan i mellomtiden. Vi lever for å overleve 😉 Og satser på å komme ut av dette sterkere enn vi går inn. Lykke til med treningen 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg