Jeg elsker at han Liker det!

Han bruker vel telefonen?!! DET er ikke et spørsmål – det er mest av alt et søkende etter en sannhet som man tror er ufravikelig. Det jeg skal snakke om i dag og har lyst til å vise dere er at en likes ikke er en likes, men en LIKES med hjerter, stjerner og en glede som antagelig for all tid vil gi meg fuktige øyne.

I en jungel av usynlige sider og klikk som til stadig endrer plassering … lykke til å lære før du må lære det på nytt.

ALLE bruker telefonen i dag – og telefonen er hele livet. Der er mamma, bilder, kjæresten, hobbyen, brevene dine (mail), planene dine, musikken og økonomien din. Telefonen er ikke bare et snakkerør – det er et forventet og helt nødvendig redskap for å mestre livet og samfunnet slik det er i dag.

Vidar, mannen min, bruker telefonen. I dag betyr det at han tar telefonen når den ringer – DET tok ham et par år å lære. Hjerneskaden mannen min fikk etter en stor hjerneblødning for 4,5 år siden følger oss i aller høyeste grad inn i hverdagen og livet fremdeles og teknologien er knotete å bli komfortabel med. Så når folk spør meg eller ham om han bruker telefonen så blir svaret litt som et slapt håndtrykk – mehhhh!

De første årene brukte han en spesialtelefon som bare kunne ringes inn og ut fra. Selv det var en utfordring. Alt han kunne var glemt. Hjerneslaget slo både kroppsfunksjoner og kunnskapen ut av ham og sementerte igjen de nødlukene som kunne brukes for å finne igjen noe av det tapte. Det måtte lages nye veier og koblinger i en hjerne som egentlig var 100 % opptatt av å leges. Den gamle telefonen med historien om hvordan vi møttes og ble kjent – alle meldingene vi sendte til hverandre som nykjente og nyforelskede lå ubrukt og uåpnet – koden til den ble også skyllet bort av blødningen og alt om telefoner må læres på nytt av en hjerne full av tåke. Heldigvis for meg var hjertet hans fremdeles glad i meg – selv når hjernen hadde glemt meg😉

Ting må repeteres, repeteres og repeteres igjen. I dag kan vi le av den gangen han måtte gå 5 ganger mellom stua og kjøkkenet fordi han glemte hva det var han skulle hente (en teskje) og måtte spørre på nytt. Slik er det heldigvis ikke lenger, men fremdeles må jeg sitte ved hans side når det skal skrives en tekstmelding.

Jeg vil også – uten bitre hentydninger – si at å øve seg på sms når ingen sender sms er fryktelig vanskelig og kjedelig. Motivasjon er i aller høyeste grad en viktig del av læringen. Kommer det venner på besøk så VIL man rydde og kommer det sms så VIL man svare.

Om du som leser dette kjenner noen som er i samme situasjon så vil jeg oppfordre deg til å sende meldinger – ikke gi opp – fortsett år for år om du føler dere har noe som er verdt å beholde av vennskap. Skriv at du ikke forventer svar, men at du veldig gjerne bare ville sende noen ord eller et bilde for å minne om at kontakten mellom dere ikke er brutt. Dette betyr enormt mye for den som føler seg både annerledes og ensom midt i alt – og kanskje en dag kommer det et svar.

På min telefon ligger det totalt 23 meldinger fordelt på 18 dialoger fra min mann – den lengste er på 8 ord – alt sendt meg over en periode på 3,5 år. Hvor mange har du?? Ingen av meldingene er sendt fordi han selv ville – men fordi han fikk i oppgave av meg eller en annen om å skrive. Å sende ham en sms er nytteløst da han ikke lenger reagerer på lyder som før. Aller helst skulle jeg ønske at telefonen hans kunne ha min stemme som ropte: “Hey Vidar!! Du har fått en melding!” Kanskje da ville han sjekke den?

Vidar vil veldig gjerne høre fra både meg og andre – men hjerneskaden hans gjør at hjernen hans ikke lenger forteller ham at det har kommet en beskjed. Og om han skulle komme til å lese meldingen så må det faktisk stå i meldingen at han skal svare ellers forsvinner telefonen ned i lommen igjen.

Så ja, han bruker telefonen. Meeeeen ….

Høsten 2017 fikk Vidar ny smarttelefon. DET har faktisk vært en velsignelse i forhold til å lære seg å bruke telefonen mer. Da skjedde det nemlig noe med motivasjonen – plutselig fikk han tilgang til VG og facebook og der skjer det ting – interessante ting. 2 år senere så begynner han å klikke LIKER på facebook innlegg. Ikke fordi han først da oppdager muligheten – men fordi det har tatt så lang tid å lære hvordan man gjør det.

Jeg kan ikke telle dem – alle kveldene og timene vi har vi brukt (og kommer til å bruke) for å finne ut av peking og klikking. Hvor ble nå de symbolene av igjen? Jeg svelger kameler og bistår så godt jeg kan uten å overta jobben for ham – og spytter kamelhår i skjul (som vanlig). Det er ikke rart at hjertet gjør noen ekstra hopp nå og da så mye som jeg holder pusten. Men det nytter og nå klikkes det ikke bare liker, men også et og annet hjerte i tillegg til bursdags hilsninger, som han heldigvis med barnslig iver stadig må ha hjelp til. Hvordan skriver man nå gratulerer igjen?? Er det publisert nå?? Nei, der kom lillefingeren bort i tastaturet og vi må begynne på nytt (sukk!). Det er mye som skal på plass og en porsjon Afasi gjør det ikke akkurat enklere.

Vi tenker ikke på hvor lett det faktisk er å skrive en melding eller klikke en likes. Og like lite tenker vi over hva de andre der ute har brukt av minimal energi for å gi oss en tommel opp. MEN får du en likes eller en melding fra Vidar – da skal du vite at det har kostet og at han har lagt sjelen i hvert et tegn og hvert et klikk.

Det er ikke uten grunn jeg kaller ham for min Superhelt.

Når andre går to skritt har han gått “en mil”. Når du tar på deg en sokk har han kledd på seg en “våtdrakt”, med en hånd. Når du kjøper roser, Prosecco og konfekt til din kjære og får en klem og et kyss, så griner jeg av glede over en selvskreven til/fra lapp fra min kjære. Når du spør om han bruker telefonen så er svaret at han øver seg på det. En øvelse som kommer til å vare livet ut.

Så om jeg en dag på kontoret, plutselig blir litt fuktig i øyekroken der jeg smugtitter på telefonen så har jeg kanskje “bare” fått en likes fra mannen min på et bilde jeg la ut på morgenkvisten. Og da, kjære dere, da faller min verden i grus og hjertet eksploderer av glede på samme tid.

 

 

 

Har du lyst til å følge oss litt tettere så finner du også bloggen på facebook. Det er bare å klikke HER!

2 kommentarer
    1. Du skriver så bra om utfordringene. Her går bruk av iPad nesten som før, men telefonen, den brukes ikke. Den største utfordringen nå er det nye smart TV med Apple TV. Hvor trykkes det når TVn går i hvilemodus midt under sportssendingen? Obs der kom fingrene bort i en feil knapp, hva gjør vi nå? Dette er utfordringer større enn å bestige Kilimanjaro 😬

      1. Takk for det Bente. Ja det klundrer seg stadig til. Det verste er når han ringer meg på jobb og ikke får til tven – da er det krise … hehe … så nå har jeg lakket de viktigste tastene med neglelakk slik at jeg kan forklare pr tlf hva han skal trykke på. Håper alt er bra hos dere <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg