Jeg har gått inn i en rosa periode … men ikke med vilje!

2. januar og endelig jobb igjen – ja sånn er det når man har fått drømmejobben rett før jul. Det har vært fryktelig glatt hele høsten og til min store glede så jeg at fortauet var isfritt da jeg trippet som Lisa til skole på vei til jobb.

Jeg smilte hele veien ned – for så raskt gikk det. Klæsss!

I det jeg tar siste trinnet opp trappen – i god fart ut mot veien – så hekter høyre skotupp seg fast i øverste trappetrinn. Med forholdsvis høy fart og en tung sekk på ryggen går jeg rett og slett på trynet i betonggulvet – og skjønner straks at her blir jeg liggende til noen finner meg. Kroppen ble tung som bly og jeg hyperventilerte i et forsøk på å få igjen pusten som også ble slått ut av meg. Heldigvis fikk jeg hjelp og ble stablet på beina av et par hyggelige menn – og sim sala bim så lå jeg på ortopedisk akutt mottak på Ahus.

Resultatet ble et blått, hovent og skinnløst venstre kne, blå knoker på fingrene på venstre hånd og en alvorlig strekk i venstre overarm – og det var den siden som det gikk bra med. Høyre fot har tydeligvis sittet fast og er nå gul,blå og dobbel i størrelse samt fått en majorstrekk under fotsålen og helt opp til kneet – med det resultat at høyre legg er hard som granitt og i en permanent krampe … og høyre håndledd er brukket.

Jeg ble trillet ut til drosjen i rullestol – for jeg klarer jo ikke å gå på krykker med de dårlige armene. Og så kom jeg hjem til min slagrammede mann,

Nå står hele blokka og gynger hver gang vi i fellesskap forsøker å komme oss ut av sofaen – noe som viser seg en smule utfordrende når du kun kan legge tyngde på venstre fot, uten å støtte deg på hendene. Det lønner seg å starte prosessen i god tid før du skal på do.

I dag – to dager senere klarer jeg i det minste å bruke tre fingre på den brukne hånden og høyre fot lar seg nå løfte fra gulvet når jeg forsøker å gå. Så det er fremgang å spore. Men selv om jeg har sagt det før så forsøker jeg å si det igjen: DET ER NOK NÅ!!!

Det er deilig å merke at jeg klarer å skrive litt – men jeg kjenner at jeg ikke skal skrive så veldig mye mer i dag.

Jeg laget heldigvis tolv porsjoner for mye pinnekjøtt på nyttårsaften – så gjett hva vi spiser?! Vidar gjør så godt han kan og mamma har vært innom for å handle litt mat, vanne planter og hjelpe meg med ditt og datt – og hadde selvsagt med hjemmebakt brød til meg <3 Nå må bare kroppen få gjøre jobben og leges – og  i mellomtiden jeg veldig takknemlig for at jeg har tre veldig gode venner: Netflix, potetgull og Pepsi Max.

Fleip aldri om at du vil ha rosa gips … du kan risikere å få det 😛
2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg