Katastrofetankene …

Det er dette øyeblikket – den dagen for snart 4 år siden. Et øyeblikk som skulle komme til å forandre meg for all tid. For det er noen ting man ikke kan gjøre viske ut av hukommelsen. Samtidig gjør noen øyeblikk noe med deg. Det legger en ekstra bagasje ned i livssekken din –  og du bærer den med deg videre enten du vil eller ikke. For meg ble vissheten om at jeg en dag må ta farvel med ett ble så alt for reelt. Så jeg går videre gjennom livet med arr på sjelen.

Det var 17. Mai 2015, at jeg sto igjen der i regnet og kjente på den enorme stillheten der lyden og synet av helikopteret forsvant inn i skyene med kjæresten min. Igjen sto jeg lammet av sjokket og den enorme kontrasten den påtrengende stillheten var i forhold til de kaotiske minuttene vi akkurat hadde gjennomlevd i det Vidar fikk en stor og alvorlig hjerneblødning. Vidar skulle komme til å få store skader – men det var ikke bare han som endret seg denne dagen.

Det slo ned som lyn fra klar himmel. Fra et øyeblikk til et annet var jeg ikke lenger i stand til å få kontakt med ham og kroppen hans krøllet seg sammen foran øynene mine. Jeg forsto at dette var alvor – og at livet aldri noen sinne ville være det samme igjen.

I dag lever vi fremdeles med hjerneslaget – begge på hvert vårt vis – og for min del innebærer det en hverdag med påtrengende tanker om nye katastrofer. Jeg er ikke en bekymret person av natur, tror jeg. Jeg har en innstilling  til livet om at jeg må ta det som det kommer, slik det er. Jeg er løsningsfokusert og en fighter – det skal en del til før jeg gir meg. Men tankene mine har jeg ikke lenger like god kontroll på.

Det er ikke sånn at jeg tenker veldig mye på Vidar når jeg er borte fra ham. Jeg er komfortabel med å la ham være alene hjemme. Men når jeg er på vei hjem så hender det stadig at ramler jeg ned i en sump av katastrofetanker. Det spiller ingen rolle om jeg har 2 minutter hjem eller 4 timer – det er så godt som alltid en eller annen uro som følger meg inn døra hjemme. Hva møter meg når jeg kommer inn? Har han fått et nytt slag? Hjerteinfarkt? Har han falt og skadet seg?

Disse tankene lever sitt eget liv – plutselig er jeg langt inne i dem. Det er en film som utspiller seg inne i hodet mitt. Fortellingen om Worst Case Scenario. Bildene er tydelige, følelsene like så. Jeg ser alt helt klart for mitt indre øye – hele forferdelsen. Hjertet banketti banker, pulsen dundrer i ørene og selv om det bare er 200 meter til døra så føles det som en evighet til jeg er hjemme. Det er et frustrerende  og uønsket tankemønster. Det er ille nok det vi har gjennomlevd om ikke jeg skal skape nye forferdelser i mitt eget hode – for fantasien spinner stadig nye scenarier. Selv må jeg bare forsøke å hente meg selv ut av dette så godt jeg kan – og jeg tror jeg blir bedre til det. Likevel kan stryken og livligheten av disse tankene overvelde meg og ofte er jeg ikke klar over at det skjer før jeg er langt inne i en Katastrofefantasi.

Nettene har sine egne mørke hemmeligheter. Vidar sover med cpapp maske pga pustestopp og denne masken lager en del lyd. Det hender jeg våkner om natten og blir liggende å lytte. Puster han selv – eller er det maskinen jeg hører?! Hvordan vil det høres ut om han plutselig ikke puster – om han dør? Vil jeg merke det?

Frykten for at noe forferdelig skal skje på soverommet er stor – da det var på soverommet det hendte sist. Det førte til at jeg ikke var i stand til å sove eller være inne på det rommet på flere år – uhyggen satt i veggene. For ei som er lidenskapelig glad i senga si så er dette en katastrofe i seg selv. Soverommet er hellig – et sted for hvile og rekreasjon. Så jeg ber stille på innsiden: “Vær så snill, ikke la noe skje på soverommet!”.  Samtidig kommer skammen over at jeg føler at jeg forventer at noe fælt skal skje – dette monsteret har flere måter å ramme meg på. Skammen over slike “forbudte” tanker følger med i pakken.

Triggere; situasjoner, ting eller lyder som utløser følelser eller katastrofetanker. Helikopter er en av de sterkeste for meg. Lyden av et helikopter som letter fra bakken stikker hull på tåreklumpen i magen. Selv om jeg føler en enorm takknemlighet for at nettopp Luftambulansen reddet Vidar – så forfølges jeg av sterke emosjonelle minner når jeg hører den lyden.

De som har kjent meg lenge vet at jeg har slitt med sterk flyskrekk i mange, mange år. Ikke like mange vet at jeg har jobbet meg gjennom den og at jeg i dag vil påstå å ha et godt forhold til å reise med fly. Men om jeg spør meg selv hva jeg ville tenkt om et fly jeg satt i faktisk falt ned så må jeg bare erkjenne at jeg ville tenkt; “Det var det jeg visste!!”. Selv om skrekken er under kontroll så ligger den langt der inne i sjelen et sted, venter på den rette anledning for å sprette frem og si “I told you so”.

Slik er det for meg å leve som pårørende. Jeg går ikke rundt og tror at han skal dø eller bli syk hele tiden. Men likevel må jeg holde pusten og lytte litt ekstra om jeg hører en rar lyd fra badet, et dunk i veggen eller litt rar pust om natten. Makabert som det er så hender det jeg må stikke hånden inn under dyna om natten for å kjenne på ham. Holde pusten selv, lytte og kjenne etter. Beveger brystkassen seg, er han kald?! Frykten ligger rett under huden og selv om jeg ikke ønsker at det skal skje noe fælt så er det vanskelig å ikke forvente det verste.

Disse katastrofetankene er ikke noe jeg liker å snakke om – da kommer som regel tårene. For tårene ligger på lur, rett bak ordene mine. Det er nemlig en direkte link mellom det som kommer ut av munnen min og det som øynene renner over med. Så lenge jeg holder stilt så er også tårene under kontroll.

“Du er nå ganske lettgrint” var det noen som sa til meg en gang. Ja det er helt sant at jeg er lettgrint – og det er faktisk ikke noe jeg skammer meg over. Tvert i mot så er jeg glad for at jeg klarer å slippe tårene ut – for da vet jeg at jeg letter på trykket som til tider er uholdbart stort på innsiden. Samtidig nekter jeg fullstendig å late som om alt er greit – jeg vil ikke være med på å opprettholde fasaden bare for at verden rundt meg ikke skal bli berørt.

Vidar fikk store skader etter hjerneslaget – og de påfølgende hjerteinfarktene. Utfall kalles det. Lammelser, språkutfordringer, hukommelsestap osv. Et et hjerneslag rammer ikke bare pasienten – det er en slagrammet familie som skal leve videre. For meg som pårørende ble Katastrofetankene født ut av Vidars hjerneslag. DE er mine utfall av hans hjerneslag.

I alt jeg gjør – natt og dag – ligger vissheten om at livet er skjørt. At jeg må ta vare på de jeg er glad i før det er for sent. Et hjerneslag er en brutal og umiddelbar frarøvelse – du får ingen forvarsel – PANG!! Det var ingen åpning for kontakt mellom oss i det øyeblikket hjerneslaget var en realitet – ingen rom for samtale eller kommunikasjon. Det som måtte sies – vet jeg i dag – må sies FØR det går galt.

Jeg er ikke veldig redd for døden. Både jeg og Vidar har lært oss å leve med vissheten om at døden kan komme når som helst og ingen av oss vet hvem som drar først. Jeg har lært meg å leve livet som pårørende her og nå og har fokus på å finne glede i hverdagen tross alt. Likevel lever jeg med disse katastrofetankene i bagasjen – for jeg er fryktelig redd for å ikke få lov til å ta farvel. DET er katastrofen som alltid følger meg.

2 kommentarer
    1. Leser med klump i halsen og tåre i øyekroken. Du setter ord på mange av mine tanker også🌟takk💜
      Det er helt umulig å «viske» ut disse katastrofetankene. Det er det dessverre ikke alle som forstår hvordan de tankene, og følelsen kan være😔

      1. Hei Monica. Jeg håper både jeg og du en dag får mer kontroll på disse tankene. Vi er helt sikkert mange i samme båt. Det er store kontraster i dette pårørende livet. Mye og sterk kjærlighet og dypeste fortvilelse og frykt. Men som jeg sa – det er fordi jeg elsker at det gjør vondt og jeg er heldig som får lov til å vite at jeg både elsker og er elsket <3 Det håper jeg du også gjør <3 Klem

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg