Mestringens paradoks …

Jeg snakker mye om mestring. Et stort ord – og et viktig tema – men det går opp for meg at mange legger en betydning til ordet som er kontraproduktiv. Faktisk tror jeg at ordet mestring ofte blir feiltolket og at mange av den grunn går rundt og tror at de ikke mestrer.

Jeg snakker om milepæler, målstyring og fremgang. Jeg påstår at vi mestrer. Se på oss – se hva vi får til! Vi har fått Vidar ut av koma, opp av sengen , ut av rullestolen og ut på gaten – klarer å gå helt alene. Vi vil videre, opp og frem og tillegger selvsagt fremgangen til mestring. Men så går det opp for meg at jeg også snakker om mestring på andre måter. For vi har hatt mange og lange perioder hvor livet nesten står stille – og i noen perioder går det mer ned enn opp. I disse periodene blir jeg stille, da skriver jeg lite, og det er en grunn til det. For selv om vi mestrer de tunge dagene, så gjør det nødvendigvis ikke dagene mindre tunge. For hvem i alle dager har sagt at mestring = fremgang? Eller for den saks skylt –  hvem har sagt at mestring er det samme som fravær av ubehag og slit?  Jeg frykter at om man innbiller seg at mestring er kun det å stå på toppen av pallen, uten å være andpusten, så vil det bli vanskelig å komme seg gjennom hverdagen. For mestring skjer hele tiden – vi har bare glemt hva det er.

Mestring er ikke alltid det samme som å komme videre eller bli bedre. Det kan være å komme videre, men det er først å fremst å forstå, akseptere og stå i det – og gjennom det kanskje komme videre. Vi skal ikke glemme at noen ikke blir, flinkere, bedre eller friskere. Men de mestrer – uten tvil! På samme måte er det mange som kjemper på barrikadene – som står på døgnet rundt, både for seg selv og andre – og som sliter seg ut. Det er også mestring. Det er ikke sånn at om du ikke overkommer sykdom og motgang så har du ikke mestret. Det er heller ikke slik at om du gir opp og velger en annen vei så har du ikke mestret – du har med stor sannsynlighet lært mye av hendelsen som du tar med deg videre.

Den gangen jeg jobbet som kursholder og holdt jobbsøker kurs så hendte det at Nav’s saksbehandler blåste ut frustrasjon over brukere som ikke mestret kurset. Men jeg var  alltid nøye med å stoppe dem om de kalte det å feile. Å ikke få til er ikke å feile – det er å oppdage hva som ikke fungerte. Da får vi prøve på nytt, på en annen måte. Dette er jo selve essensen av å mestre. Ingen har noen gang satt seg ved et piano og spilt en melodi uten å ha lært den først. Det må prøving og feiling til – øvelse er mestring! Det spørs bare hva du forteller deg selv at du må mestre akkurat der og da. Skal du mestre å spille akkurat denne melodien – eller skal du mestre å bli en pianist? Skal du mestre å skrive en jobbsøknad eller skal du mestre å få jobben? Kanskje gaper vi over for mye?

Året 2018 har for oss vært et usedvanlig vanskelig år. Vi har hatt både fremgang og motgang – men mest av alt har vi hatt uforutsigbarhet og kaos. Har vi ikke mestret? Jo så absolutt har vi mestret. Selv om det både var uoversiktlig og det var mye vi måtte sette på vent så mestret vi i aller høyeste grad.

For en tid tilbake så kom jeg over et foredrag om å lage det perfekte arkivet. Foredragsholderen fortalte om et system hvor man  legger papirene inn fra venstre i skuffen. For hver gang man legger noe inn så vil det skyve det gamle mot høyre og det som er mest brukt vil da alltid ligge på venstre side.  Med ett gikk det plutselig opp for meg at det kaotiske jenterommet jeg en gang hadde – og som drev mine foreldre til vannvidd – var et helt perfekt arkiveringssystem. Det som lå øverst i bunkene rundt om var det viktigste og det som ble brukt oftest. Selv fant jeg alltid det jeg behøvde. Men om jeg måtte rydde rommet så  ble det kaos når jeg skulle finne tingene mine igjen  – for ryddingen hadde i praksis rotet til “arkivsystemet” mitt.

I 2018 har jeg måttet bruke jenteroteromarkiveringsmetoden igjen. Det vi behøvde mest av alt var alltid på toppen av oppgavehaugen. Søvn, mat og legetimer fikk første prioritet – resten ble liggende lenger nede i bunken, ikke bortglemt, bare arkivert. For oss ble dette måten å mestre på. Vi mestret hjerteinfarktet ved å dra til sykehuset – ikke ved å overse det. Vi mestret energitapet ved å holde oss mer i ro – og vi mestret det vanskelige ved å gråte en skvett og til tider velte oss i selvmedlidenhet. Og noen ganger mestret vi gjennom tull og tøys og litt for mye godteri.

Måten vi mestrer på kan også være mindre god for andre ting. Det kan være at vi river ned noe for å bygge noe annet. Jeg innrømmer mer enn gjerne at jeg er en Emosjonell Spiser og at dette kanskje ikke er en veldig god mestringsstrategi. Like fullt er det en mestringsstrategi. Jeg er fryktelig dårlig på stillstand og når vi i vinter har vært mer eller mindre i karantene – så overspiser jeg. Ikke bare overspiser jeg, jeg feilspiser og spiser meg faktisk dårlig i perioder. Men der og da er valget pest eller kolera? Kjedsomhet med et Depresjons Ess opp i ermet – eller en velfylt godisskål i armkroken? Når jeg etter fire måneder sjekker badevekten så forstår jeg at strategien var et selvskudd – men likevel vil jeg kalle det mestring. Det holdt meg mentalt stabil i en periode hvor kjedsomheten og den så langt fra selvvalgte karantenen virkelig tæret på psyken. Nå får jeg finne en ny mestringsstrategi for å rette opp i skaden – og bare så det er sagt så anbefaler jeg IKKE overspisestrategien. Det er ikke særlig lurt.

Vi lever i en verden hvor vi hele tiden skal prestere. Vi skal prestere så inderlig og vellykket at selv barnehagebarn blir syke av stresset. Vi skal hele tiden jage mot mer og bedre. På jobb kreves det mer og mer og vi har ikke lengre én arbeidsoppgave å forholde oss til. Nei nå skal vi jobbe i matrise – benyttes til alt av forefallent arbeid. “Timing Taylor” står med stoppeklokken og hvert ledige sekund må fylles med produktiv aktivitet (LES: taylorismen). Mennesket har blitt mer og mer ressurs og mindre og mindre menneske. Selv tror jeg ikke denne filosofien gir oss mer produktivitet over tid – likevel ser jeg en fordekt taylorisme på de fleste arbeidsplasser i dag. Produksjon foran alt – og en missforstått oppfattelse av at “sløsing” med tid er tapte penger. Jeg snakker bare for meg selv – men jeg mestrer aller best når jeg får jobbe i mitt eget tempo. Samtidig er det få ting som bygger opp kreativitet og arbeidslyst mer enn en god mental pause.

Til alle dere som forteller dere selv at dere ikke er bra nok, ikke får det til, er slitne eller lei – eller forteller dere selv at dere ikke mestrer. Mestring er noen ganger bare å stå i det. Være tilstede her og nå og håndtere det på den måten som er best for deg. Mestring kan være noe så enkelt som å følge stien som ligger under føttene dine – og noen ganger er mestring bare å sette seg ned og ta en pause. Samtidig må vi slutte å tenke på mestring og Mester i samme kontekst for mestring er hvert enkelt skritt og ikke sluttresultatet.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg