Pruttesuppe og koronakarantenekontor

Dag 23. Ja så lenge har vi nå sittet i mer eller mindre selvpålagt karantene. Man skulle tro dagene var lange – men nei – her morer vi oss kostelig!

Her i “tretopphytta” (egentlig ei blokkleilighet midt i byen) så går på mange måter livet sin vante gang. For om det er noe vi er vant til så er det isolasjon og å måtte forholde oss til både det uventede og det utålelige. Det overrasker meg hvor gode vi faktisk har blitt på det. Så var det kanskje dette vi har trent på de siste 5 årene med kaos, sykdom, ubehag og motgang. Nå når der røyner på der ute i verden kryper vi nok en gang inn i skallet vårt og erklærer leiligheten for tretopphytte – og nyter utsikten.

Det er mest Vidar som nyter – for jeg jobber. Her er det hjemmekontor og jeg kan trygt si at jeg ikke blir arbeidsledig eller permittert med det første. Jeg har mer enn nok å gjøre og dagene flyr. Læringskurven er ikke bare bratt – det stikker ut overheng og jeg klamrer meg til paragrafer, retningslinjer, nye oppgaver og merkelige arbeidssituasjoner for harde livet. Men jeg ELSKER det. Når jeg endelig kan vende koronakarantenekontoret ryggen så kommer jeg å være godt utdannet! Det er bra jeg trives med kriser. I den pittelille leiligheten har vi nå fått kontor ala campingbord på den lille 0,9 kvm store gulvflaten som er ledig på soverommet. Senga har i lengre tid vært kontorstol, men tro det eller ei så har vi i tillegg nå fått skviset inn en stol til meg – og en ekstra pcskjerm. Jeg har i praksis NULL meter til jobb – jeg sparer meg et par tusenlapper i mnd i reiseutgifter! Hvor mye av det som nå går inn i potetgullbudsjettet er en helt annen historie.

Smått, men godt – og med fantastisk utsikt!

Takket være koronakarantenekontor rotteracet så spises det sjelden frokosten før lunsj og lunsj blir det heller ikke så ofte noe av. Så i dag bestemte jeg meg for å ta tak i grønnsaksberget nederst i kjøleskapet – som ikke har minket noe som helst den siste uka. “Noen” har kanskje spist LITT mindre sunt og godisskuffen er nå tom (burde kanskje si det som det er – at vi har et godisSKAP – men det er for flaut). Så jeg klatret opp på Grønnsaksberget og jenket ut noen lett bedervede grønnsaker, raspet, reiv og skrapet frem det beste – og sim sala suppe var det frolunsjdag – dagens første og veldig sene måltid – klart til å nytes.

Siden frisøren har fått karantene har Vidar nå endelig litt hår å rive i over kaoset jeg etterlot på meg kjøkkenet. Det viste seg nemlig at kombomultitasking med både telefoner, videomøter OG suppekoking var en dårlig match. Vi har nå tomatflekker på steder vi knapt visste eksisterte etter at en heller overivrig sjonglering med hermetiske tomater tok en feil retning. Deretter kokte jeg over suppa før jeg brente den godt ned i bunnen av panna. Et raskt kjelebytte senere og et par store klyper krydder – kunne vi nesten ikke kjenne at suppa var brent. Deretter fulgte en tretimers diskusjon mellom meg og min bedre halvdel om hva det nå egentlig heter; Kjele eller Panne!?! Jeg er sunnmøring og det heter Panne, men for at det ikke skal svi både i panna og i gubben så legger jeg inn ordet kjele bare for å legge lokk på suppa liksom.

Noen timer senere er situasjonen heller utstabil da suppa fortsetter å syde i magen og Vidars nesebor er nå hårløse – i motsetning til hodet hvor det krøller seg liflig. Jeg må bare be om unnskyldning – holde meg på avstand og ta en for IBS laget. Man har jo ikke mer moro enn hva man selv lager i stand – Vidars “Suppeprutt” grimaser får i alle fall meg i godt humør. Han har mumlet noe om at han nå skal installere CPAPP på do – så han overlever der inne. I morgen skal jeg varme opp suppa og tilsette litt gluten og melk … mowahaha!

Skjebnen hadde likevel sin egen tvist. Vi hadde glemt at Vidar og suppe nesten er en like dårlig kombo som hjemmekontor og “skal bare lage noe godt til lunsj”. Halvparten av suppa la seg i den slagrammede og følelsesløse munnviken på høyre side hvor den sakte farget det hvite hakeskjegget orange før det dryppet ned på brystet, rant videre ned i skrittet og la seg som en fin liten innsjø der nederst – midt mellom mannemandlene. Vidar endte i dusjen hvor det nå lukter liflig av hermetiske tomater – jeg skal bruke kvelden på klesvask. Så der fikk jeg den!

 

Vi snakkes folkens – vi står han av 🙂

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg