Symbiose, plasthijab og lakrisstang til frokost …

Lørdags formiddag og kosefrokost … eller?

Det er lettere sagt enn gjort å spise i dag. Selv sitter jeg her med hodet tullet inn i plastfolie. Nå er det tredje døgn jeg går med “plastfolie hijab” denne uka-  i et forsøk på å få bukt med Skabben som har inntatt hodebunnen min. Og det blir minst tre til.

I hodet knitrer det non stop der plasten gnikker og gnur seg mot ørene mine. Det er klamt, det er trangt og det føles litt som å konstant være i prosessen med å ta på seg en våt ullgenser. Men så trenger en annen lyd gjennom plastfolien – lyden av glass og kopper som håndteres på kjøkkenet. Vidar er ferdig med frokosten og i full gang med å rydde ut av oppvaskmaskinen. Det er da det går opp for meg at han er selvdreven.

Nå blir det sjeldnere og sjeldnere at jeg må “mase” om å ta kjøkkenoppgavene vi i fellesskap har bestemt skal være hans. Vi forsøker stadig å finne en balanse hvor vi begge bidrar her hjemme, men pga skadene han fikk etter hjerneblødningen så må hvert ledd øves på i halvannet år før det sitter. Og selv om det sitter i fingrene så snubler hukommelsen hans seg langs brokete stier og klundrer til så han glemmer å starte det han har lært.

Men nå går det opp for meg at symbiosen er i ferd med å bli stabil. Dansen her hjemme går lettere og lettere hver morgen. Han gjør sitt og jeg gjør mitt – og sammen valser vi gjennom hverdagen med mer og mer koordinerte trinn. Litt lettere på foten – om ikke hver dag – så kanskje hvert halvår.

Ellers går jo denne helt syke skabb behandlingen sin gang her i huset. Vidar har fått gode magemuskler av å le av meg – for jeg viser meg fra min absolutt minst vakre side for tiden. Det er en tålmodighetsprøve av de store og en ekstrem økonomisk belastning. Timene går urimelig sent når du svetter og bannes under plastfolien 24 timer om gangen annen hver dag. Og for de som lurer så ER tiden mellom 23. og 24. time minst like lang som de foregående 22 til sammen. Her telles det ned “høylytt” ned på innsiden.

Jeg håper vi snart får bukt med udyrene – og må samtidig takke alle som hjelper oss i prosessen <3 Vi er dere alle EVIG takknemlige! Ord blir fattige.

Selv tar jeg en kaffehavrelatte og ei lakrisstang til frokost og drikker kaffen med sugerør fordi plastlua til stadighet vil med inn i munnen. Mat som smuler er utelukket – du kan jo selv tenke deg hvordan det vil føles med brødsmuler under den våte ullgenseren 😉

Jeg vet ikke om jeg synes det er så mye å le av … men man må kanskje ofre seg litt for at galgenhumoren skal få skikkelig god plass!

 

Riktig god helg til dere alle. Keep going strong!! Selv de mørkeste netter etterfølges av en lysende morgen <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg