Til de blomsterløse …

Det er kanskje noen som synes at dagen i dag ikke er så god. Valentinesday eller Alle hjerters dag – den store kjærestedagen. Dagen hvor man mest av alt skal få den store kjærlighetserklæringen og kanskje til og med kunne vise frem for andre hvor elsket man er gjennom å fortelle om – og vise frem – gavene sine. Men hva med de som ikke får noe?

Livet som pårørende for en slagrammet samboer gjør slike dager veldig annerledes. Dette er ikke noe han klarer å ha fokus på – det går ham hus forbi. Ikke fordi han ikke elsker meg eller ikke vil gi meg oppmerksomhet, men fordi skadene hans ikke tillater ham å huske eller planlegge noe slikt. Så jeg tar saken i egne hender – og koser meg med det. Kjøper en bukett til ham -fordi jeg elsker ham. Lager litt ekstra god mat – fordi jeg elsker ham. Forteller ham hvilken dag det er i dag – og at jeg elsker ham.

Det kan være en utakknemlig livsoppgave å bo sammen med en person med kognitive skader. Man kan føle at man må klare ALT alene – og ofte at den andre ikke ser hva som faktisk skjer i kulissene. Klær blir magisk rene og havner i skapet. Det er alltid mat i kjøleskapet og regninger er ikke noe som andre enn jeg ser. Vi kommer oss til legen i tide og får tatt de riktige prøvene. Medisinsk utstyr blir bestilt, hentet og satt frem – og vi har på mystisk vis ALLTID tannkrem og toalettpapir. Sånn er det bare.

Samme hvor mye vi forsøker å kaste ansvaret for Valentines day tilbake på handlesstanden så må vi kanskje bare akseptere at denne dagen har kommet for å bli. Selv er jeg glad i slike dager. Ikke fordi jeg MÅ ha en kjærlighetserklæring eller gaver – men fordi det kan være godt å få litt drahjelp til å vise litt ekstra at man er glad i hverandre i en ellers helt alminnelig hverdag. For det er lett å havne i et AS fremfor et kjærlighetsrede – selv om en kombinasjon kanskje er den beste løsningen.

Som pårørende til en med hjerneskade så savner jeg å ha en oppmerksom og tilstedeværende kjæreste. Jeg HAR en kjæreste som elsker meg inderlig – det vet jeg – for han viser det på sin måte. Det handler mest av alt for meg om å lære meg kjærlighetsspråket hans – å gjenkjenne de subtile erklæringene. Sannheten er at han har nok med sitt og detaljene og det “uviktige” i livet overlates til meg. Når vi våkner om morgenen sier jeg alltid “god morgen – har du sovet godt?”. Han svarer “jo takk bare bra”. Det er ingen som spør meg hvordan jeg har sovet eller om jeg har hatt en god dag på jobb. Selv når jeg teatralsk tar tak i leppene hans og beveger dem for ham mens jeg med dukketeaterstemme sier “Åhh HEI kjæresten min – hvordan har DU sovet da?”, så får jeg kun en selvironisk latter der og da. Det foreligger ingen læring i dette øyeblikket som fører til endret adferd over tid (selv om det selvsagt også kan ha noe å gjøre med den heller lite pedagogiske metoden min).  Han lurer ikke på hvordan det går med brannsåret mitt eller om jeg også er forkjølet. Han register hva jeg gjør – men agerer ikke om noe skjer meg. Faller jeg eller skjærer meg så fryser han enten til eller fortsetter med sitt som om ingenting har skjedd. Omsorgen er som regel fraværende. Det nærmeste jeg kommer å bli tatt vare på er at den siste godisbiten i skålen ALLTID blir gitt meg og at jeg i stor grad får styre fjernkontrollen til tven. Og armkroken er selvsagt ALLTID åpen og tar imot meg når jeg kryper opp i sengen – hver eneste kveld – og så ligger vi der og pludrer om dagen som har vært. Han elsker meg, vil ha meg og behøver meg. Likevel har han fremdeles ikke lært seg når jeg har bursdag. Vanskelig å forstå, men sånn er det. Vidar vet selv hvordan det er – og jeg anklager aldri ham for ikke å være tilstede. DETTE er ikke hans feil – det er bare nok en av livets såre og veldig urettferdige kameler som jeg svelger mothårs.

I dag vil jeg derfor gi en skikkelig applaus til alle pårørendehjerter der ute. Takk for alt dere gjør i kraft av kjærligheten. Takk for at du tåler og står i det – takk for at du gir av deg selv når det kanskje ikke kommer så mye tilbake. Vi er snare å fortelle om alt vi ikke får til, men i dag synes jeg du skal se deg selv i speilet og se hvor sterk du faktisk er. Og du – det er veldig, veldig lov å elske seg selv litt ekstra. Det kan være ensomt og føles fryktelig urettferdig – og det kan bli ekstra sårt når vi har slike dager som i dag. Jeg vet.

Vi fortjener alle litt oppmerksomhet og mer enn én blomsterbukett. Selv vet jeg at jeg hadde fått den om livet ikke hadde blitt så bratt for Vidar. Den anerkjennelsen er god å ha når jeg ser alle bilder som flommer over på facebook av kaker, blomster og smykker – som selvsagt deles med stolthet og glede. Det synes jeg alle skal fortsette å gjøre – om de vil. Men tenk samtidig på alle som aldri noen sinne får et takk eller en omtanke. Det kan være at det er de som fortjener det mest.

Følg gjerne bloggen på facebook ved å klikke HER.

#LHL #LFS #NFS #hjerneslag #hjerneblødning #psykologi #hjernen #kognisjon #helse #familie #kjærlighet #pårørende #valentinesday #pårørendehverdag

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg