Vi har brukt året til det fulle – tross alt!

Selv i de mørkeste netter er det glimt av lys og farge og årets nyttårsbrev er et slikt lys i vintermørke – om man bare våger å se etter lyset.

Denne veggen på huset vårt er både symbolsk og vakker – en fargeklatt i mørkeste natta <3 Så glade for å bo her.

Det er på tide å se tilbake på året som vi har lagt bak oss og umiddelbart spør jeg meg selv om jeg i det hele tatt har noe å skrive om. Det har vært nok et år med flere lag av lidelser og motgang. Men heldigvis så er ikke livet bare svart/hvitt, sorg eller glede, motgang eller medgang. Livet er alt … og midt i smerten finnes de vakreste øyeblikkene. Og akkurat dette er nok det som beskriver 2019 aller best for oss.

Vidars helse fikk en hard knekk allerede for halvannet år siden og i løpet av vinteren så gikk vi begge gjennom et helsemørke som syntes uovervinnelig. Det hele gikk så langt at Vidar i en periode ikke kunne bo hjemme. Ute av stand til å gå måtte han legges inn på kommunal øhjelpsplass – og vi satt igjen med en følelse av at systemet hadde sviktet oss og Vidars helse betalte prisen.

Men likevel – midt i alt dette – hadde vi tatt tilbake noe som var veldig viktig for oss; 17. mai! Skjebnedagen hvor livet ble røsket vekk under bena våre. Dagen da vi begge brått skiftet kurs. Uten varsel og uten forberedelser måtte vi begge bygge livene våre opp igjen fra grunnen. Vidar som slagrammet og multimorbid – jeg som hans pårørende. Så hva gjør man når årets største festdag bare bringer vonde minner? Jo man finner en måte å omdefinere den på.

Vi har en unik kjærlighetshistorie vi to – for vi var midt i forelskelsen når alt ble forandret. Men kjærligheten står sterkere enn noen sinne – så hvorfor ikke feire kjærligheten? 17. mai 2019 gav vi hverandre vårt Ja, her hjemme, med de aller nærmeste rundt oss. Lite og enkelt forsøkte vi å gjøre det – og så endte det hele med å bli fantastisk stort. Solen strålte og vi hadde orkesterplass til alt av festligheter fra verandaen i løpet av dagen. Langbord i den lille stua – latter – god mat – uhøytidelig og vakkert tvers gjennom. Og som et trylleslag hadde vi tatt dagen tilbake. 17. mai er ikke lenger en sorgens og nostalgiens dag – 17. mai er dagen vår – kjærlighetsdagen<3

Både på bryllupsdagen og ellers i året har vi hatt våre kjære rundt oss <3 Flotte folk! Og noe jeg ikke skal fortelle så mye om i dag – jeg har hatt noen pusterom for meg selv i løpet av året <3

Midt i alt dette kjempet vi med Vidars smerter og manglende behandling og forståelse. Men vi la planer – vi ville ut og reise. Bare noen dager etter at jeg hentet Vidar ut fra kommunal omsorg (som dessverre bare var oppbevaring og matservering som gjorde ham verre) så satte vi oss i bevegelse. Hellas neste.

Ja så gærne var vi – eller jeg. For det meste falt jo på meg. Jeg dro til Hellas med en mann som hadde et uforklarlig smerteproblem og som tok medisiner for disse smertene som bare gjorde ham sykere. Det var ikke et innfall, vi tenkte oss veldig grundig om. Men så stilte vi oss følgende spørsmål: “Når det først er sånn at du har vondt – vil du ligge i en seng på Jessheim – eller i en seng i Hellas?” Svaret var enkelt – Hellas! Likevel er det ikke fritt for at jeg var en smule engstelig der jeg 4 meter bred rullet gjennom avgangshallen på Gardermoen klokken 03:30 en julimorgen; Vidar i rullestolen, manøvrert med venstre hånd – og ei bagasjetralle med 7 vaglende kolli, manøvrert med høyre hånd. Stakkars den som kom inn i veibanen foran oss – dette toget hadde litt vansker med å skifte kurs.

Det gikk smertefritt – ikke svettefritt – men vi kom oss gjennom alle hindre og landet trygt i Hellas, vennlighetens rike. Jeg bar ikke en koffert og ALT ble lagt til rette. Selv bussen med alle andre passasjerer fikk stå å vente midt i den trafikkerte gata et kvarters tid, mens sjåføren trillet all bagasje for oss helt inn i resepsjonen på hotellet. Deretter hadde vi 4 fantastiske uker under den greske solen – og med fantastisk mener jeg ikke problemfritt. Vi reiste øya rundt, dro på båtturer og fant nye spennende strender å snorkle fra. Maten var deilig, havet varmt og sirissene sang, kjærligheten blomstret og vi elsket nesten hvert øyeblikk. Samtidig måtte vi bytte rom fordi Vidar ikke maktet trappen, vi hadde tre legebesøk og et av dem akutt hjemme på hotellrommet. Vidar slet med smerter og hevelser i beina, gikk på kortison som førte til at ALT han spiste måtte tilpasses blodsukkeret og han hadde flere massive og fryktelig skremmende ryggsmerteanfall om morgenene. Selv fikk jeg både soleksem, skiveutglidning i ryggen og en infeksjon som måtte behandles. Men nå er det sånn at kriser er blitt vår hverdag og om dere spør om vi hadde en fin ferie – så svarer vi begge entusiastisk at den var fantastisk – og det er ikke en løgn. Og om du lurer så hadde vi begge gjort det igjen.

Så lidenskapelig forelsket i Hellas og øya vår – det er ingen andre steder vi heller vil være <3 Livet er herlig selv om det stormer.

Midt i alt dette hender det andre ting som også tar mye fokus og energi – jeg får beskjed om at jobben min skal nedbemanne og at jeg er en av de som må gå. Beskjeden kom via jungetelegraf allerede i februar så mellom legebesøk, bryllup og ferier har jeg også vært jobbsøker med høy puls og hjertet i halsen. Jeg søker arbeid i en bransje hvor ting tar tid – og selv om søknadsfristen var 5. juni så fikk jeg ikke tilsagnet om jobb før i oktober. For en trøstespiser som meg så spiste jeg på meg 15 kg i prosessen. Gjett hva nyttårsforsettet mitt er!!

Men så fikk jeg drømmejobben – og stortrives. Legene hørte på meg til slutt og Vidars smerter er endelig under kontroll. Diagnosen er stilt og han får oppfølgende behandling. Vi har giftet oss og kommet i stand i vårt nye hjem. Faktisk er vi nå der vi ønsket å være for 4,5 år siden. Bare med en bagasje vi ikke helt hadde forutsett. Livet smiler mellom regnbygene og flaks for oss at vi også liker regn. Året 2019 har gitt oss masse motstand – og vi har stått i mot tross alt. Mange sier at de ikke hadde tålt å leve dette livet – men man tåler. Ingen har sagt at det skal være smertefritt å tåle – man bare tåler.

Å snu seg og se tilbake i dag gjør meg stolt. Vi har møtt fanden i døra og har båret styggen på ryggen – året igjennom. Det aller meste har vært største motstands vei. Men vi har kommet oss gjennom det. Vi har humøret og humoren i behold – og hver eneste dag hele dette året har jeg sett på kjæresten min og vært 100 % klar over at jeg har vært på rett sted. Takk for året og velkommen til det nye <3

Godt nyttår til dere alle <3

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg