Vi har ingen å miste!

“Hva i alle dager er det som skjer?” Vidar stirrer forskrekket på meg der han kommer ut fra badet og finner meg oppløst i tårer på sofaen. Tårene formelig spruter ut av øynene og jeg tygger febrilsk på maten i munnen for å få den ned. Samtidig så ser jeg på mannen min og bare elsker ham tvers gjennom <3 Dette fantastiske mennesket jeg får lov til å dele livet mitt med!

Det kommer helt ut av det blå – selv om jeg burde begynne å bli vant til det. For tårene kommer oftere akkurat nå. Man tror ofte at man har lagt de vondeste minnene bak seg, men Corona viruset vil det annerledes. Det er liksom ikke så lett å ikke bli minnet på det. Så nå sitter jeg nok en gang og jobber med gamle følelser og minner. Følelsene er der – og de er tydeligvis ikke ferdig bearbeidet. Eller … kan man noen gang virkelig bearbeide det faktum at man har sittet ved sin kjæreste side og sett døden dra i ham? Når man ikke vet om dette åndedrettet blir det siste. Det setter spor.

Vi opplevde at Vidar, i mai 2015, ble lagt i respirator i all hast. På det tidspunktet så hadde han så store problemer med å puste at han måtte holdes oppreist – noe han ikke klarte selv pga hjerneslaget han fikk et par dager tidligere. Så oppdager man hvor inderlig hjelpeløs man er – og hvor skjørt livet er. Det kommer ikke snikende, man får det rett og slett rett i trynet. Deal with it!

Så ble han lagt i koma – i siste sekund – lungene og luftveiene var helt tette av snørr. og kroppen ikke i stand til å hoste det opp. Noe vi stadig blir påminnet når Vidar i dag setter brødsmuler og popcorn fast i halsen – den halsen fikk juling da de satte inn trakeostomien. For det hastet – livet eller døden.

Så lå kjæresten min der … uinntakelig og stille. Vondt helt inn i sjelen og godt samtidig – for han hadde det tross alt ikke vondt. Jeg trodde der og da at vi var over det verste. Men der tok jeg feil. Jeg ante ikke da at det skulle gå to uker til før han åpnet øynene sine igjen. Og ingen av oss visste hvem han ville være når han våknet eller om den mannen jeg kjente og var så glad i ville være borte for all tid.

Det var dag to i respirator og jeg ser ned på Vidar der han ligger – noe er annerledes. Jeg kjenner det med hele meg at noe har forverret seg, men jeg skjønner ikke selv hva jeg ser. Pusten hans går så merkelig – og det fredelige er borte. Jeg må spørre – hvorfor puster han slik?

Og så får jeg alvoret servert på en kald, hard tallerken. Rene ord (som jeg er takknemlig for selv om de var vonde). Man kan faktisk puste selv, selv om man ligger i respirator. Men nå pustet ikke Vidar selv lenger. Alvoret er tungt når jeg ser det – Vidar puster mekanisk. Luften presses inn i lungene hans og kroppen løfter seg opp og faller sammen for hvert Phjysht … fra respiratoren. En lyd som for all tid vil følge meg. Vidar puster ikke selv, all tarmfunksjon har stoppet opp og han gir ingen ytre livstegn. De neste to ukene er det meg, maskinen og Vidars kropp. Phjysht … phju … phjysht … phju … phjysht …

Ta den tiden du behøver kjæresten min … men kom tilbake til meg … (bildet er selvsagt godkjent av Vidar)

Det er dette minnet som treffer meg så sterkt i disse dager. Når jeg nå daglig ser bilder av mennesker i respirator som kjemper for livet etter Corona smitte så vet jeg så alt for godt hvordan disse menneskene har det – og deres pårørende. Jeg fikk i det minste sitte ved mannen min sin side når han lå i koma og kjempet for livet med en dødelig lungebetennelse, rett etter hjerneslaget sitt. Å ikke kunne få lov til å være sammen med ham da ville vært hjerteskjærende.

Så jeg elsker ham litt mer hver dag – vel vitende om hvor lett jeg kunne ha mistet ham.

Hjertet mitt går i disse dager i tusen biter med tanke på de som lider alene – syke som pårørende. Og jeg ber dere ALLE på det mest innstendige: HOLD dere hjemme! Vær forsiktig! Tenk på andre som behøver din hjelp – og hjelp dem ved å holde deg unna. Vi har all grunn til å være utrygge nå og jeg unner ingen å bli rammet av en slik alvorlig lungeinfeksjon. Dette er Alvor! Hold deg hjemme! Vi har ingen å miste <3

Det er nemlig veldig mye liv igjen som skal leves<3

 

Ta vare på hverandre <3

 

Følg gjerne bloggen på facebook – den finner du ved å klikke HER!

 

 

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg