Vi tilrettelegger hjemmet vårt …

For en tid tilbake siden hadde jeg et innlegg om hvordan vi har arbeidet oss rundt en del hjelpemidler her hos oss. Ikke fordi vi ikke har behov for dem, men fordi vi har et ønske om å ha et hjem hvor vi i størst mulig grad finner løsninger som ikke er så synlige. Det handler om å tenke gjennom hvilke utfordringer vi lever med i hverdagen og så finne løsninger på dem – men det har vært en lang prosess og et pågående prosjekt.

Jeg er på ingen måte anti hjelpemidler. Det jeg mener – for vår del – er at vi kan finne løsninger selv. Å flytte inn i nytt hus var for oss en gylden mulighet – for nå kunne vi lage det til akkurat slik vi selv ønsket å ha det. Nå kunne vi tenke helhet og tilrettelegging i hele leiligheten samtidig. I forrige innlegg om dette fortalte jeg hvordan vi har løst utfordringene i spisestua og om Informasjonssentralen vår. Det kan du lese ved å klikke her.

I dag har jeg blant annet lyst til å snakke litt om det å tenke på kategorier. Vidars hukommelse spiller ikke på lag, noe som resulterer i at han leter mye. Det er ikke bare at han har glemt, men han har også blitt en dårlig leter etter hjerneslaget. Ting kan gjemme seg helt åpenlyst – om du forstår hva jeg mener. På samme måte leter jeg etter det han har brukt for tingene våre kan ende opp på de merkeligste steder. Her en dag fant jeg igjen oppvaskkluten i knivskuffen. Og den skitne vaskekluten på toppen av de rene klærne. Det glipper stadig, men jeg har likevel valgt å kategorisere hjemmet vårt etter beste evne. Kaos gjør det i alle fall ikke bedre.

Så hva mener jeg med at huset er kategorisert? Jo, jeg mener at ALT har sin plass. Vi har ET skap (eller hylle) til glass og kopper – ET skap til fat og tallerkener. En skuff til alt du kan skjære med og en skuff til brødfjøler. På samme måte løser vi det i yttergangen med en liten kommode hvor vi har kun én skuff til nøkler, én til briller og én til solbriller. Med liten plass sier det seg selv at vi har hatt sterkt fokus på møbler som oppbevarer på en intelligent måte – i forhold til våre behov selvsagt. På kjøkkenet har vi i stor grad valgt å ha mest skuffer – da disse kan åpnes helt og viser hele innholdet, fremfor skap.

Det ligger til menneskets natur å kategorisere så jeg håper at det også vil hjelpe Vidar med å finne frem. Bare se på handlelister – vi kategoriserer kanskje mer enn vi ofte er klar over i hverdagen. Først frukt og grønt, så pålegg og middager, deretter melkevarer og så kommer tørrvarene til slutt. Jeg er ganske sikker på at de aller fleste av oss gjør det noen lunde slik. Det hjelper oss å huske og det er tidsbesparende og det sparer hjernen for ekstra arbeid – gode og praktiske hjelpemidler i hverdagen med andre ord.

Vi har jo selvsagt hatt kategorier tidligere også. Vi har ikke blandet blyanter, melk, mel og polvotter i samme skuff akkurat. Nå har jeg bare tatt det et hakk opp -jeg har det liksom med meg i bakhodet hver gang jeg skal legge noe på plass. Samtidig er det viktig for meg å fortelle Vidar om hvor han nå kan finne det – igjen og igjen. Repetisjoner må til – selv om han til tider mener jeg maser mer enn nødvendig.  Huset bærer kanskje preg av litt Tvangssystem og ryddehysteri, men sånn er det heldigvis ikke. Skulle du stikke innom kommer Vidar garantert til å benytte muligheten til å fortelle om alle gangene jeg har puttet noe i feil skuff. Faktisk påstår han at jeg flytter på ting. Det har jeg da ikke gjort … tror jeg (ooops) … Makan!!  😉

Alt i alt så finner vi våre metoder for å gjøre hverdagen lettere. Det er prøving og feiling hele veien. Det siste nye er at jeg skriver handlelisten til Vidar på en pappbit fremfor papir – for da finner han den faktisk igjen i lommen når han kommer til butikken. Jeg har forsøkt å ta bilder av emballasje om det er noe spesifikt han skal kjøpe – slik at han kan åpne bildet på telefonen og sammenligne i butikken. Det har fungert dårlig ettersom han ikke husker det og heller ringer meg for å spørre hvordan tingene ser ut – men øvelse gjør mester. Om han ringer og jeg minner ham på bildet så kan han fremdeles hente det opp å bruke det. Det er fryktelig vanskelig å forklare for en med afasi pr telefon hvordan noe ser ut og hva som står på esken. Det er forresten tid for å slippe Vidar ut på egenhånd igjen (etter vinterens sykdom så har det stoppet helt opp) så heretter blir det en tur på butikken hver dag. Det kan jo hende jeg behøver et Gullbrød eller mer lakris.

En annen ting vi har gjort er å kjøpe en skjenk med glassdører. På den måten ser Vidar mye lettere hva som står hvor og han kan lokalisere ting før han åpner dørene. Siden det å bøye seg ned er utfordrende så kan det være lurt å vite hvor man skal før man bøyer seg. Mørke skap holder på sine hemmeligheter og da finner han ikke ut av det. Klesskapene på soverommet er fremdeles et mareritt av ting hulter til bulter – samme hvor ofte jeg forsøker å rydde de. De er for mørke og for dype – og med stor sannsynlighet også for fulle.

Vi har også installert ei stor og god kjøkkenøy og på den måten kan vi lage mat sammen – ansikt til ansikt. Det fungerer dårlig å stå side ved side man skal bistå under matlaging. Sist men ikke minst har vi satt inn Billy hyller fra Ikea på badet. De er ikke dypere enn at det går EN hånduk inn. På den måten så slipper vi at ting forsvinner innover og ut av syne. Der er ALT synlig med en gang han åpner døren. Det er jo mye lettere å finne frem når man ser alt som er i skapet, uten å måtte grave – DET tror jeg forresten gjelder de fleste av oss.

Jeg er opptatt av at jeg ikke skal gjøre ting alt for lett for ham. Han må hente og lete selv om jeg er tilstede. Som jeg har sagt tidligere så er Vidar ikke pleiepasient – han er i rehabilitering. Jo mer han får jobbe med og håndtere tingene vi omgir oss med – jo større sjanse for at han mestrer. Nå er det snart fire år siden hjerneblødningen, men jeg ser fremdeles fremgang. Hukommelsen er elendig, men den blir bedre. Blant annet så behøver jeg ikke lenger skrive opp når drosjen skal hente ham – det ser han selv på sms fra pasientreiser. Her både husker han at han har fått meldingen, følger med selv OG mestrer telefonen. Jippi!!

Å se Vidar sitte avslappet og se på facebook eller meldinger på telefonen hadde jeg ikke våget å håpe på. Å forstå telefonen er fremdeles veldig utfordrende, men det er også mye som fungerer i dag. Og jeg er som vanlig overlykkelig <3

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg